Ok, gjør dere klare for et langt blogginnlegg:
Denne helgen ble fylt med mange sosiale aktiviteter. Fredag tok Heike med til Ausländeramt for å registrere meg (selv om det trolig ikke egentlig var nødvendig). Det jeg endte opp med var et ark hvor det står at hvis jeg føler for å studere eller jobbe i Tyskland etter mitt år som au pair, så har jeg få lov til det, uten problemer. “Feel free” som mannen bak skranken sa. Å være norsk statsborger og medlem i EWR har visst sine fordeler. Siden vi var i Euskirchen (naboby), og jeg uansett måtte ta bussen hjem igjen fordi Heike måtte på jobb, tok jeg meg en liten bytur. Klokken var vel ti på ni, butikkene åpner ikke før ni-halv ti, så jeg hadde litt tid å slå i hjel. Kjøpte meg frokost på et bakeri (2,77 euro for tre bakverk!), og tuslet rundt. Heike mener bestemt at Euskirchen er en stygg by, men jeg vil ikke si det. På en tysk målestokk er den kanskje det, men nordmenn vil neppe tenke mye over det. Etter en og en halv time stadtbummeln (jeg kjøpte ikke noe særlig) tok jeg bussen hjem igjen. Etter skolen lekte Neele med en venninne. Det de gjorde var å øve seg på å sykle enhjulssykkel.
På kvelden fikk Heike besøk av en gammel venn, Jochen. Han viste seg å være en morsom og hyggelig mann. Vi drakk noen øl, hvor stemningen selvsagt steg, og lagde kveldsmat. Jochen mente jeg skulle lage noe typisk norsk til dem, så jeg begynte å fortelle om et par typisk norske matretter. På et tidspunkt kom jeg inn på brunost. Dette er virkelig noe tyskere ikke er vant med. De forundret seg begge over hvordan osten blir brun (har noen egentlig en anelse?) og det var enda merkeligere at den skulle være søt!
Neele hadde besøk av to venninner, hvorav den ene skulle overnatte. Moren Nickie og samboeren, en finske som heter Tony, kom innom for å levere pyjamas og tannbørste. Tony er utrolig morsom, og lager visstnok dokumentarer og filmer for finske TV-nettverk (så vidt jeg forsto). Det var en veldig trivelig kveld. De voksne avtalte at vi alle skulle spise brunsch sammen på en kafé i Euskirchen dagen derpå.
Lørdag kl. 10 spiste vi en god frokost på kafeen som jeg dessverre ikke husker navnet på nå, men som drives av en kortvokst franskmann. Jeg fikk deilig varm kakao, og drakk eplejuice av glass så små, Jochen mente jeg startet dagen med whisky. Etter frokosten, som Heike var så snill å spandere på meg, gikk jeg til togstasjonen. Derfra tok jeg toget til Köln. Når du ankommer Köln Haubtbahnhof (hovedtogstasjonen), er det utrolig lett å orientere seg. Med en gang du går ut treffer du nemlig på den Kölner Dom. Det første jeg gjorde var å gå rundt hele domen. Etterpå gikk jeg inn (det var gratis inngang). Der inne summet det av mennesker, men det var likevel så fredelig og behagelig der, at jeg rett og slett satte meg ned en liten stund. Man kan også gå opp i tårnet. Tenkte jeg skulle slepe med meg pappa opp til toppen når han kommer. 
Ute igjen gikk jeg i retning shoppinggaten. Ved siden av domen stod det fire levende statuer ved siden av hverandre. Lengre nedover gaten satt det en gatekunstner, og forbi ham igjen satt det en fyr med et hjemmesnekret instrument som lagde lyder som en didgeridoo. Det var veldig stilig å høre på. 
Det var en god blanding av butikker; yves saint laurent her og billigere, såkalte euro-butikker der, og ellers alt mulig annet innimellom. Jeg fant til og med en egen lego-butikk! Der kan man kjøpe legobrikker som om det var godteri. 
Jeg trasket meg trøtt og valgte etter hvert en vei som førte meg bort fra menneskemengden. Plutselig var det ingen mennesker i gatene mer! Det var skikkelig surrealistisk.
Heldigvis er det ikke lett å gå seg vill i Köln, da det virker som om det meste er skiltet, noe som er ganske fint for folk med dårlig retningssans (som meg). Jeg fant raskt et skilt som pekte meg i retning av domen. Enda merkeligere var det at jeg klarte å ta følge med en gjeng unge mennesker, antageligvis fra Holland. Det var selvfølgelig ikke med vilje, men vi endte hele tiden opp med å gå etter hverandre. Da jeg endelig valgte meg en annen rute enn dem, tok det likevel ikke lang tid før jeg så dem igjen i en litt mer “sivilisert” del av sentrum. En av dem må ha kjent igjen (noe som neppe var særlig vanskelig) og smilte til meg. To ganger ble jeg stoppet av folk som ville fortelle meg at de beundret stilen min. Jeg fikk også tilslengt en del skjeve blikk, spesielt fra den litt eldre generasjonen, men etter å ha bodd i lille Moss er jeg ganske vant med slikt. Nær domen igjen fant jeg en Starbucks hvor jeg fikk kjøpt meg en iskaffe. Selv om føttene mine var ganske døde, ville jeg før jeg dro finne en bro og se Rhinen. Bak domen ligger et germansk-romersk museum, så en plass for det filharmoniske orkestrer (som er godt bevoktet, slik at ingen skal gå der), og etter det en stor bro. Der fikk jeg fin utsikt. 
Det var som å være i London, hvor du står midt mellom to bydeler og ser utover elven som deler dem. Av en eller annen grunn har folk festet låser med små beskjeder på langs med broen. En søt idé. 
Etterpå gikk jeg tilbake til togstasjonen, kjøpte meg noen lenge ettersøkte mangabøker og et stykke pizza fra Pizzahut (nam!), før jeg fant frem til plattformen hvor toget mitt gikk fra. Tilbake i Weilerswist kom Heike og hentet meg. Alt i alt er Köln en lett by å orientere seg rundt i. Neste gang jeg drar innover, har jeg tenkt til å finne litt flere museer og være litt mer kulturell.
På kvelden var vi invitert på bursdag til en venninne av Heike. Hun heter Claudia og er eventyrforteller. Hun finner på sine egne eventyr, personaliserer eventyr for andre og trer opp for folk. Et herlig yrke, som hun dessverre ikke kan leve ene og alene av. Det ble spist god mat og kake, og jeg fikk med meg dialekter fra både øst og vest. Heike kaller dem Ossies og Wessies. Første gang hun nevnte die Ossies, trodde jeg hun mente australiere…
Vi dro derfra rundt 10, men stakk innom en bar drevet av portugisere eller brasilianere (husker ikke hvem akkurat nå) hvor et par bekjente, blant annet broren hennes, var. Så fikk jeg treffe ham og. Vi var ikke hjemme før i elleve-tiden. Da var jeg ganske utslitt.
blogg om søndagen kommer også! Er glad for at jeg har begynt å ta bilder, slik at jeg kan legge dem til her. Bis später.
