Dæven, det er allerede onsdag! Og vi er i november!!! Halloween er så vidt over, og allerede i oktober begynte juleproduktene å dukke opp. Nå er det julenisser, glitrende kuler, falsk snø, sjokolade, kjeks og kaker overalt. Min vertsfamilie som egentlig skulle ha kommet hjem ca. i dag, har bestemt at de blir i ti dager til. Jeg klager ikke, dette er jo akkurat som å være på ferie.
Så, Iddys ankomst gikk ikke like glatt som pappas. Først var flyet hennes fra Norge til Berlin forsinket, og hun måtte stresse med å rekke det neste. Da hun ankom Köln, viste det seg at hennes (og mange andres) bagasje fortsatt var i Berlin. Hun fylte ut et skjema og fikk beskjed om at bagasjen ville komme med et annet fly fra Berlin i løpet av de neste timene, og at de ville levere den utpå kvelden en gang. I mens sto jeg i en bokbutikk (min kjære Ludwig på stasjonen) og ventet i spenning på nyheter. Endelig fikk Iddy satt seg på et tog til hauptbahnhofen, og i det hun steg ut av toget, sto jeg rett foran henne. Vi bestemte oss for å finne et sted og spise, og uten noe mer enn en håndveske, var det egentlig ganske behagelig å tråle byen. Hun beundret domen, vi spiste på den samme restauranten som jeg og pappa spiste på, og gikk til Legobutikken. De har virkelig fantastiske saker der. Etter å ha vandret litt rundt, bestemte vi oss for å dra hjem. Vi var usikre på når på kvelden bagasjen muligens ville komme, og var også begge slitne etter en lang dag. I huset viste jeg henne rundt, og hun var meget begeistret for den store vasken som står på kjøkkenet. Den er ganske diger. Vi så en fransk film med tysk undertekst, så jeg oversatte hva de sa så godt jeg kunne. Rundt klokken ti ringte det på døren og der stod en fyr med bagasjen til iddy. Det er hva jeg kaller service.
På tirsdag subbet vi rundt hjemme, drakk te og sto inntil den deilig varme ovnen. Ingen av oss hadde spesiell interesse av å gjøre noe stort ut av dagen. Som Iddy sa, hun var på ferie. Senere dro vi til Euskirchen fordi jeg skulle på magedans. Jeg hadde egentlig trodd at Iddy bare skulle se på, men læreren min spurte henne med en gang om hun ikke ville være med og danse. Så da har hun prøvd det. Var meget sporty og morsomt at hun var med. Og jeg fikk instruere henne litt, og følte meg nesten som en proff.
På onsdag var det Köln som stod på dagsordneren. Vi tok morgenen med ro, og dro utpå ettermiddagen. Vi tok omtrent hele shoppegaten, gikk nye veier, og havnet i en fantastisk butikk som solgte all slags interiør importert fra Østen. Du kunne kjøpe gigantiske okser, elefanter, hester, løver eller Buddhaer. De hadde skikkelig kraftige skrivebord, gamle møbler, og masse vakkert fra Japan og Kina. Jeg skulle gjerne ha eid nesten alt i den butikken. Vi fant også en butikk som var overfylt av tekopper. Jeg kjøpte faktisk ikke en eneste en. Vi drakk kaffe fra Starbucks og jaktet på toaletter. Jeg kjøpte robotjulepynt og en pop-up bok ala X-Men. Etter en hel dag med gåing var føttene og hodene våre ganske slitne. Vi ville prøve ut et sted som jeg av en eller annen grunn ikke klarer å huske hva heter som selger amerikanske dougnuts.
Vi måtte stå i verdens tregeste kø for å få tak i føden vår. Etterpå gikk vi på Pizza Hut, fordi vi er så inderlig glade i Pizza Hut. Innvendig var det varmt som i en stekeovn og serveringsdamen vår var rar, men pizzaene var perfekte. Før vi tok toget tilbake til Weilerswist, gikk vi innom domen som fortsatt var åpen. Vi tente lys og beundret detaljene.
Torsdag fikk jeg dratt med meg Iddy til Brühl. Jeg ville se på dette hersens slottet. Og det fikk vi! Men først gikk vi på en kafé med egenservering, hvor Iddy fastslo at tyskerne må leve på sukker. Jeg prøvde å forklare dette med at tyskerne spiser middag ganske tidlig, og det vi kaller middag er for dem heller kveldsmat. Vi var i Brühl rundt tre, og da pleier middagstid vanligvis å være over. Men vi fikk tak i noe salt å spise, i tillegg til noen kjempesmå dougnuts som vi bare måtte prøve. Etter maten gikk vi til slottet, hvor vi først måtte lete etter inngangen. Vi havnet på den nestsiste guideturen (alene får man visst ikke gå inn i slottet). Guiden vår snakket tysk, så igjen måtte jeg oversette. Jeg tror det gikk sånn noenlunde greit. Iddy syns det var sjokkerende at småbuskene i parken var av plast. Da vi kom hjem, måtte jeg sette ut søpla, som er enda en festlig ting tyskere gjør, i følge Iddy. Ikke bare det, men det viste seg å være kast-ut-alt-du-ikke-har-bruk-for-så-kommer-vi-og -henter -det- dag. Folk setter nemlig all søpla si utenfor huset sitt. Det de ikke vil ha, kan også andre forsyne seg av, før søppelmennene kommer og henter det. Det var mange biler ute som plukket opp ting og møbler fra forskjellige hus. En fyr stanset utenfor hos oss mens jeg satte ut søppeltønnene, og spurte meg på en uforståelig dialekt om jeg hadde noe han kunne ta med seg som jeg skulle kaste. Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, for jeg forsto virkelig ikke hva den mannen var ute etter før etterpå, men jeg prøvde vel å si at nei, her var det ikke noe å hente.
Neste morgen stod vi begge i vinduskarmen helt øverst og så på at søppelbilene kom og hentet. Det var faktisk ganske morsomt og vi hadde god utsikt nedover hele gaten.
Igjen hadde vi en rolig morgen, før vi dro inn til Köln igjen. Iddy ville se den fantastiske domen innenfra i lyset før hun dro tilbake til Norge. Glassmaleriene i vinduene er helt utrolige å se på i dagslys. Vi rakk å kjøpe oss en kaffe hver før toget hennes gikk. Det ble et raskt farvel, men Iddy kom seg, så vidt jeg vet, trygt hjem.
I helgen tok jeg et ICE tog til Frankfurt am Main (det tok ca. 2 timer og 20 minutter for de som er interesserte), og derfra videre til Darmstadt for å besøke ikke bare byen, men også familien Rüger som jeg har kjent siden vi selv flyttet dit i 1991. Toget tok meg gjennom Rheinlandet, som tilbyr utrolig flott natur, søte landsbyer langs elven og en borg her og der festet til en bergtopp. Med andre ord, jeg hadde veldig fin utsikt fra togvinduet mitt. Kerstin, som faktisk er min aller første tyske venninne, hentet meg på stasjonen. Derfra kjørte vi rundt omkring i byen for å prøve å finne en parkeringsplass. Noe vi ikke klarte. Hele byen var stappfull. Til og med radioen rapporterte om fulle parkeringshus. Det var egentlig ganske leit, for jeg hadde gledet meg til å rusle rundt i den velkjente byen (og muligens handle litt). Vi dro i stedet til Rossdorf, hjembyen til Kerstin (hvor også vi bodde da jeg var liten). Resten av dagen gjorde vi intet av stor interesse. Vi snakket sammen, redde opp sengen min, snakket med familien hennes. På kvelden dro vi tilbake til Darmstadt, denne gangen med bussen, for å gå på kino. Vi så the ugly truth, en kjærlighetskomedie. Dubbet til tysk, selvfølgelig. Den var vel egentlig ganske lik alle andre kjærlighetskomedier, men var likevel veldig morsom.
Søndag tok vi det med ro, gikk en lang tur i skogen og klappet et esel. På kvelden så vi på en tysk film som heter keinohrhasen – oversatt ingenørerhare. På mandag ble jeg med henne til universitetet i Frankfurt. Hun studerer tysk og latin for å bli lærer. Latin er vanskelige greier. Vanskeligere enn jeg trodde. Etterpå gikk vi rundt i byen. Jeg fant en bok jeg har ønsket å lese en stund. Halv fire gikk toget hennes tilbake til Rossdorf. Mitt gikk 10 over halv, så vi hadde ganske god timing. Det var en veldig behagelig togtur tilbake til Köln. Jeg var også passe sliten etter å ha stått opp tidlig og drasset rundt på to vesker hele dagen. Jeg tok toget mitt hjem, og ble hentet på stasjonen av en veldig hyggelig nabo. Det begynner sakte men sikkert å bli kaldt her også nå. Gradestokken ligger på mellom syv og ti pluss. Løvet har begynt å skifte farge. Om to små måneder kommer jeg hjem for å feire jul og rydde opp i alle tingene mine i det nye huset!