Ting som smaker godt:
- Fersk brezel fra Ditch (I kid you not. Bakeriet heter det)
- Vanilje yofu fra Alpro Soya (soyayoghurt)
- Bayram te fra Messmer
- Kaffe Frappuchino fra Starbucks
- Pizza margherita fra Pizza Hut
- Knoppers
- Pesto Rosso fra Finus (tomatpestosaus)
Jeg kjeder meg litt..
Dæven, det er allerede onsdag! Og vi er i november!!! Halloween er så vidt over, og allerede i oktober begynte juleproduktene å dukke opp. Nå er det julenisser, glitrende kuler, falsk snø, sjokolade, kjeks og kaker overalt. Min vertsfamilie som egentlig skulle ha kommet hjem ca. i dag, har bestemt at de blir i ti dager til. Jeg klager ikke, dette er jo akkurat som å være på ferie.
Så, Iddys ankomst gikk ikke like glatt som pappas. Først var flyet hennes fra Norge til Berlin forsinket, og hun måtte stresse med å rekke det neste. Da hun ankom Köln, viste det seg at hennes (og mange andres) bagasje fortsatt var i Berlin. Hun fylte ut et skjema og fikk beskjed om at bagasjen ville komme med et annet fly fra Berlin i løpet av de neste timene, og at de ville levere den utpå kvelden en gang. I mens sto jeg i en bokbutikk (min kjære Ludwig på stasjonen) og ventet i spenning på nyheter. Endelig fikk Iddy satt seg på et tog til hauptbahnhofen, og i det hun steg ut av toget, sto jeg rett foran henne. Vi bestemte oss for å finne et sted og spise, og uten noe mer enn en håndveske, var det egentlig ganske behagelig å tråle byen. Hun beundret domen, vi spiste på den samme restauranten som jeg og pappa spiste på, og gikk til Legobutikken. De har virkelig fantastiske saker der. Etter å ha vandret litt rundt, bestemte vi oss for å dra hjem. Vi var usikre på når på kvelden bagasjen muligens ville komme, og var også begge slitne etter en lang dag. I huset viste jeg henne rundt, og hun var meget begeistret for den store vasken som står på kjøkkenet. Den er ganske diger. Vi så en fransk film med tysk undertekst, så jeg oversatte hva de sa så godt jeg kunne. Rundt klokken ti ringte det på døren og der stod en fyr med bagasjen til iddy. Det er hva jeg kaller service.
På tirsdag subbet vi rundt hjemme, drakk te og sto inntil den deilig varme ovnen. Ingen av oss hadde spesiell interesse av å gjøre noe stort ut av dagen. Som Iddy sa, hun var på ferie. Senere dro vi til Euskirchen fordi jeg skulle på magedans. Jeg hadde egentlig trodd at Iddy bare skulle se på, men læreren min spurte henne med en gang om hun ikke ville være med og danse. Så da har hun prøvd det. Var meget sporty og morsomt at hun var med. Og jeg fikk instruere henne litt, og følte meg nesten som en proff.
På onsdag var det Köln som stod på dagsordneren. Vi tok morgenen med ro, og dro utpå ettermiddagen. Vi tok omtrent hele shoppegaten, gikk nye veier, og havnet i en fantastisk butikk som solgte all slags interiør importert fra Østen. Du kunne kjøpe gigantiske okser, elefanter, hester, løver eller Buddhaer. De hadde skikkelig kraftige skrivebord, gamle møbler, og masse vakkert fra Japan og Kina. Jeg skulle gjerne ha eid nesten alt i den butikken. Vi fant også en butikk som var overfylt av tekopper. Jeg kjøpte faktisk ikke en eneste en. Vi drakk kaffe fra Starbucks og jaktet på toaletter. Jeg kjøpte robotjulepynt og en pop-up bok ala X-Men. Etter en hel dag med gåing var føttene og hodene våre ganske slitne. Vi ville prøve ut et sted som jeg av en eller annen grunn ikke klarer å huske hva heter som selger amerikanske dougnuts.
Vi måtte stå i verdens tregeste kø for å få tak i føden vår. Etterpå gikk vi på Pizza Hut, fordi vi er så inderlig glade i Pizza Hut. Innvendig var det varmt som i en stekeovn og serveringsdamen vår var rar, men pizzaene var perfekte. Før vi tok toget tilbake til Weilerswist, gikk vi innom domen som fortsatt var åpen. Vi tente lys og beundret detaljene.
Torsdag fikk jeg dratt med meg Iddy til Brühl. Jeg ville se på dette hersens slottet. Og det fikk vi! Men først gikk vi på en kafé med egenservering, hvor Iddy fastslo at tyskerne må leve på sukker. Jeg prøvde å forklare dette med at tyskerne spiser middag ganske tidlig, og det vi kaller middag er for dem heller kveldsmat. Vi var i Brühl rundt tre, og da pleier middagstid vanligvis å være over. Men vi fikk tak i noe salt å spise, i tillegg til noen kjempesmå dougnuts som vi bare måtte prøve. Etter maten gikk vi til slottet, hvor vi først måtte lete etter inngangen. Vi havnet på den nestsiste guideturen (alene får man visst ikke gå inn i slottet). Guiden vår snakket tysk, så igjen måtte jeg oversette. Jeg tror det gikk sånn noenlunde greit. Iddy syns det var sjokkerende at småbuskene i parken var av plast. Da vi kom hjem, måtte jeg sette ut søpla, som er enda en festlig ting tyskere gjør, i følge Iddy. Ikke bare det, men det viste seg å være kast-ut-alt-du-ikke-har-bruk-for-så-kommer-vi-og -henter -det- dag. Folk setter nemlig all søpla si utenfor huset sitt. Det de ikke vil ha, kan også andre forsyne seg av, før søppelmennene kommer og henter det. Det var mange biler ute som plukket opp ting og møbler fra forskjellige hus. En fyr stanset utenfor hos oss mens jeg satte ut søppeltønnene, og spurte meg på en uforståelig dialekt om jeg hadde noe han kunne ta med seg som jeg skulle kaste. Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, for jeg forsto virkelig ikke hva den mannen var ute etter før etterpå, men jeg prøvde vel å si at nei, her var det ikke noe å hente.
Neste morgen stod vi begge i vinduskarmen helt øverst og så på at søppelbilene kom og hentet. Det var faktisk ganske morsomt og vi hadde god utsikt nedover hele gaten.
Igjen hadde vi en rolig morgen, før vi dro inn til Köln igjen. Iddy ville se den fantastiske domen innenfra i lyset før hun dro tilbake til Norge. Glassmaleriene i vinduene er helt utrolige å se på i dagslys. Vi rakk å kjøpe oss en kaffe hver før toget hennes gikk. Det ble et raskt farvel, men Iddy kom seg, så vidt jeg vet, trygt hjem.
I helgen tok jeg et ICE tog til Frankfurt am Main (det tok ca. 2 timer og 20 minutter for de som er interesserte), og derfra videre til Darmstadt for å besøke ikke bare byen, men også familien Rüger som jeg har kjent siden vi selv flyttet dit i 1991. Toget tok meg gjennom Rheinlandet, som tilbyr utrolig flott natur, søte landsbyer langs elven og en borg her og der festet til en bergtopp. Med andre ord, jeg hadde veldig fin utsikt fra togvinduet mitt. Kerstin, som faktisk er min aller første tyske venninne, hentet meg på stasjonen. Derfra kjørte vi rundt omkring i byen for å prøve å finne en parkeringsplass. Noe vi ikke klarte. Hele byen var stappfull. Til og med radioen rapporterte om fulle parkeringshus. Det var egentlig ganske leit, for jeg hadde gledet meg til å rusle rundt i den velkjente byen (og muligens handle litt). Vi dro i stedet til Rossdorf, hjembyen til Kerstin (hvor også vi bodde da jeg var liten). Resten av dagen gjorde vi intet av stor interesse. Vi snakket sammen, redde opp sengen min, snakket med familien hennes. På kvelden dro vi tilbake til Darmstadt, denne gangen med bussen, for å gå på kino. Vi så the ugly truth, en kjærlighetskomedie. Dubbet til tysk, selvfølgelig. Den var vel egentlig ganske lik alle andre kjærlighetskomedier, men var likevel veldig morsom.
Søndag tok vi det med ro, gikk en lang tur i skogen og klappet et esel. På kvelden så vi på en tysk film som heter keinohrhasen – oversatt ingenørerhare. På mandag ble jeg med henne til universitetet i Frankfurt. Hun studerer tysk og latin for å bli lærer. Latin er vanskelige greier. Vanskeligere enn jeg trodde. Etterpå gikk vi rundt i byen. Jeg fant en bok jeg har ønsket å lese en stund. Halv fire gikk toget hennes tilbake til Rossdorf. Mitt gikk 10 over halv, så vi hadde ganske god timing. Det var en veldig behagelig togtur tilbake til Köln. Jeg var også passe sliten etter å ha stått opp tidlig og drasset rundt på to vesker hele dagen. Jeg tok toget mitt hjem, og ble hentet på stasjonen av en veldig hyggelig nabo. Det begynner sakte men sikkert å bli kaldt her også nå. Gradestokken ligger på mellom syv og ti pluss. Løvet har begynt å skifte farge. Om to små måneder kommer jeg hjem for å feire jul og rydde opp i alle tingene mine i det nye huset!
Jeg ligger litt etter med å blogge, men ta det med ro; det har ikke skjedd noe spektakulært den siste uken. Jeg skal nå poste første del av besøksuken min.
Pappa kom den 16, fredag kveld. Han fant frem helt av seg selv, og banket på stuevinduet i det jeg var ferdig med en bolle spetzle. Det var et gledelig gjensyn. Han hadde med seg en koffert full av savnede klær, selv om kofferten hadde blitt lettere skadet i transporten. Vi spiste opp spetzlen som jeg hadde kokt, før jeg viste pappa rundt i huset. Da vi kom til rommet mitt, begynte pappa med en gang å mekke på tv-en min som fortsatt ikke har blitt reparert. Dessverre var det ikke mye han kunne få gjort. Er egentlig det samme for meg. Vi bestemte oss for å gå en liten tur, men det begynte å regne, og vi gikk hjem igjen. Vi satte oss foran tv-en i stua og så på Disneys jungelboken med engelsk tekst. Lørdag hadde vi tenkt oss inn til Köln. Men først dro vi til bakeren for å kjøpe rundstykker. Det tok litt tid før vi fant en velegnet parkeringsplass, men rundstykker ble det. Etterpå dro vi til stasjonen, bare for å finne ut av at togene var innstilt og ble erstattet av busser som kjørte til Erftstadt (ikke altfor langt fra Weilerswist). Den første bussen som kom var allerede stappfull. I stedet for å vente på neste, bestemte vi oss for å kjøre til Erftstadt selv. Dette var lettere sagt enn gjort. Lang historie kort, endte vi opp med å kjøre feil, havnet i Euskirchen, dro tilbake til jernbanen og tok den neste bussen som kom. Da vi ankom Erftstadt-stasjonen, fant vi ut av at vi aldri i verden hadde klart å finne frem til den uansett hvordan vi hadde kjørt. Etter mye om og men satt vi endelig på toget inn til Köln. Da vi kom ut av stasjonen, ville pappa først finne noe å spise. Vi endte opp på en veldig fin italiensk restaurant med skikkelig god mat. Jeg spiste gnocchi med spinat og ostesaus. Deretter marsjerte vi rett til domen. Etter litt mer om og men fant vi billettsalget til tårn-bestigningen. Det er omtrent 533 trappetrinn opp, og alle sammen går i en tynn sirkel oppover. På vei opp treffer du også folk som er på vei ned, og det blir litt kø osv. I tillegg er det passe ubehagelig og ikke minst tungt å gå oppover disse tynne trappetrinnene. De 200 første trinnene var jeg helt sikker på at jeg kom til å falle bakover og lande på menneskene som kom bak meg. Det man har igjen for den ubehagelige turen opp, er en fantastisk utsikt. Hvordan denne katedralen i det hele tatt ble bygd, med alle utsmykningene sine der oppe i høyden, skulle jeg gjerne ha visst. Jeg ville aldri ha meldt meg frivillig til en sånn jobb. Her noen bilder fra toppen.
Rheinen og andre siden av Köln. 
Nede på plassen foran Germansk-romersk museum.
Utsikt over Köln.
En bit av domen. 
Det dumme med at man går opp, er at man også må ned igjen. Det var omtrent like ubehagelig. For det første klarte jeg ikke å se rett frem, så jeg konsentrerte meg hele tiden på å se på trappetrinnene, for ikke å bli svimmel. Dessuten kan man få ganske stor fart hvis man går rimelig raskt nedover, og det er vanskelig å stoppe. Men vi kom oss trygt ned igjen også. Det er en sånn opplevelse man gjerne bare gjør en gang hvert tiende år eller så, slik at man glemmer hvor grusomt det var til neste gang. Men jeg angrer ikke på at jeg var der oppe. Trygt nede igjen tuslet vi over broen med kjærlighetslåsene. Pappa fortalte meg hvordan det var i Köln i 1975, da han var der for første gang, og hvor spesielt det hadde vært med den lange shoppegaten. Gågate var den gang noe helt nytt og fantastisk i Moss. Videre tuslet vi rundt nede på promenaden langs med reinen. Det var så klart der alle restaurantene vi hadde lett etter tidligere, var. Vi spiste dessert på en iskafé og gikk sakte tilbake til stasjonen. Mens vi ventet på toget, plasserte jeg pappa i togavdelingen på Ludwig, en bokhandel hvor man kan få tak i omtrent alt av lesestoff. På kvelden så vi igjen på film og tok det med ro.
Søndagen dedikerte vi til Eifelen. Leiebilen var av hardplastikk, som pappa pekte ut hver gang vi satt i den. Vi hadde et kart, vann og litt mer hell med å finne frem til hvor vi skulle. Tja, en nøyaktig rute hadde vi vel ikke (jeg var i hvert fall ikke klar over den), men vi kjørte nesten ned til Gerolstein, spiste “lunsj” på en iskafé (jeg prøvde meg på en chillikakao), så på maarene (gigantiske kraterhull som har fylt seg opp med vann og blitt innsjøer), masse vakker natur, og endte dagen i Monschau som er et prakteksemplar av en by. Tror den kan best beskrives med bilder.
Maaren. 
Hus med egen bro i Monschau.
Man kan se pappa stå litt lenger foran. 
Bit av kirken i Monshau. Jeg tok flere bilder, for det er nok av vakre hus der, men jeg kan ikke legge til alle, heller. 
Da vi skulle spise ettermiddagsmat, slet vi med å finne det riktige stedet å spise; enten serverte de omtrent bare retter med kjøtt eller så var stedet fullt. Men vi fikk satt oss ned og spist til slutt. Like ved Monschau lå også en borg som jeg ble veldig nysgjerrig på. Vi styret veldig med å finne ut av hvordan vi skulle komme oss dit, men klarte det til slutt. Det morsomme var at noen hadde laget et hostel av borgen. Det hadde vært skikkelig gøy å leke gjemsel der. På vei hjem stoppet vi i Euskirchen og spiste middag på en asiatisk restaurant som jeg har forelsket meg i. De har en fantastisk buffé, med minisushi, stekt ris, kokt ris, frityrstekt altmuligrart, ferske grønnsaker, alle typer sauser og dessert. Du kan også putte forskjellige ingredienser på en tallerken, gi det til kokken, og så vil han steke det for deg. Du kan til og med få kengurukjøtt. Jeg spiste til jeg nesten sprakk. På vei ut fikk vi lykkekaker.
Mandag dro vi inn til Brühl. Slottet var selvfølgelig stengt. Igjen. Men vi tuslet en tur i slottsparken, tok bilder, satt ute i solen mens vi spiste på kafé, og ruslet rundt i byen. Pappa fikk tak i noen etterlengtede produkter inne på DM (en stor Vita-aktig butikk, bare med enda større utvalg), som selvfølgelig var billigere her enn det de er i Norge. Vi rakk hjemom en tur før pappa måtte kjøre til flyplassen i Düsseldorf. Jeg satt på til stasjonen i Weilerswist, fordi jeg skulle inn til Köln for å hente Iddy, som skulle komme senere samme ettermiddag. Tiden gikk fort, men jeg tror begge er enige at det var en finfin far og datter helg.
Slik ser slottet ut fra forsiden. Vi var veldig heldige med været. 
Begynnelsen av slottsparken. Pappa tok på de lave buskene som danner et flott mønster. De var av plastikk. 
Det er en liten stund siden jeg sist oppdaterte, og grunnen er jo at jeg har hatt besøk av pappa og Iddy den siste uken (ikke samtidig). Akkurat nå er jeg litt sløv, og tenker egentlig å hoppe i dusjen, før jeg drar til Euskirchen på Simon-Judas-markedet. Navnet er jo spektakulært i seg selv, men jeg har ikke helt funnet grunnen til hvorfor det er oppkalt etter nettopp disse to disiplene. Det jeg vet, er at det ble holdt for første gang i år 1320 eller noe slikt. Veldig lenge siden. Tenker jeg lager en litt lengre oppdatering siden. Ville bare si at jeg er i live, alt er bra (selv om det begynte å regne akkurat nå), og pcen min er også litt bedre. Iddy og jeg slettet Norton. Det hjalp visst skikkelig. Har nå avast! virusprogram. Mye kulere, og pirataktig (tenker på Orlando Bloom i Pirates of the caribbean som roper aye, avast!).
Ehm, ja. Dusje. Og sette på en vask.
heter det forresten å være død eller å være dø? jeg er død, jeg er dø. Akk, nå gir ikke ordet mening i det hele tatt! Norskgramatikken min siger sakte ut av ørene mine.
Glemte helt å skrive om helgen som var. På lørdag hadde Neele bursdagsfest i skogen. Jeg stakk til Köln og kjøpte meg en deilig flisjakke (se forrige blogg) og et par andre saker som jeg savnet. Ny wetliner, for eksempel. på søndag hadde jeg egentlig tenkt meg til Brühl, for endelig å se på dette fantastiske slottet (som jeg ennå ikke har fått sett på! Dumme været..), men jeg forregnet meg med bussen. Så jeg ble i stedet med på et eplemarked ca. ti minutters kjøring unna. Der var det ikke bare epler, men også ull, geiter og honning. Det var lettere steinersk og meget tysk. De hadde masse smaksprøver, gjetehundkonkurranse, saueklipping, kappspinning, blomsterhage, og boder hvor du kunne kjøpe garn, ost, epler, honning, kaker, mat osv. Vi var heldige med været og hadde egentlig en fin dag, selv om noen barn forsvant nå og da. Heike vant 3 kilo epler. Vi var 2 voksne, 4 unger og en midt i mellom (meg). Jeg ville egentlig steke pinnebrød, men da vi kom frem til bålet, hadde de ikke mer deig igjen…
Heike tok bilder, men siden hun er i Frankfurt på kur, kan jeg ikke legge ut noen.
I dag hadde jeg også egentlig tenkt meg til Brühl, men pent vær varer visst ikke lenge. Så jeg baker bananbrød i stedet, og rydder og vasker litt i huset. Jeg har ikke tenkt til å la dette bli en typisk bake-blogg, men det lå tre modne bananer her som jeg måtte bruke til noe. Tadaa, bananbrød.
Tja, jeg får vel kanskje begynne å gjøre noe nyttig straks..
Så hva gjør et ensomt lite troll når det er alene i et fremmed hus, bortsett fra å høre hundre ganger på Elvis Presley, snakke med kattene og sluffe rundt i tøfler?
Vel, dette gjorde jeg i dag: Jeg våknet halv ni, tuslet ned på kjøkkenet, satte på Elvis (som jeg har hatt ekstremt dilla på de siste dagene) og spiste kiwi. Etter en langsom periode med oppvåkning, kledde jeg ekstremt godt på meg (det har blitt skikkelig kaldt ute!), tok med sykkelen og kjørte en tur. Jeg fulgte en sykkelsti som går langs med Erft-elven og forbi en haug med åkrer. This is what I saw:
Sola var skikkelig sterk og blendende. Jeg sminket meg i nostalgisk heavy metal-stil i dag (striper nedover kinnene). I tillegg har jeg på meg den nye, herlige flisjakken min. 
Ku! 
The road ahead. 
Velkommen til Lommersum. En landsby ikke så langt fra Weilerswist. 
En skikkelig fin dag. kald, men fin. Jeg syklet helt til Lommersum, snudde, og kom hjem rundt halv ett (jeg dro ut litt før elleve), og begynte å tenke på mat. For en stund tilbake (kan ha vært i min andre uke her) lurte jeg svært på hva jeg skulle finne på til middag til meg og Neeledyret. Man kan jo ikke koke pasta hver dag, heller. Jeg begynte å bla i en fantastisk kokebok som heter das maxi-mini-maus-kochbuch. Musen og elefanten på forsiden er for meg en av de kjæreste barnetv-minnene jeg har fra tyskland.
Det jeg endte opp med å lage var en pizzadeig. Pizzaen ble svært vellykket (syns jeg) selv om deigen kanskje ble litt tykk. Mini-pizzaene jeg lagde lignet litt mer på pizzaboller, men til mitt første forsøk på pizza å være ble jeg veldig fornøyd. Skulle hatt et bilde av dem, men det ligger visst ikke lenger på pcen.
Jeg lagde, med vilje, en dobbel porsjon av deigen. Denne deigen ble fryst ned. I dag lurte jeg igjen på hva jeg skulle lage til middag. Igjen fant jeg fram muse-kokeboken. Inni fant jeg oppskriften på tzukini-calzone. Som jeg så lagde. Og resultatet? Meget tilfredsstillende ^-^ Estetisk sett er jeg ikke så flink ennå, men så lenge maten smaker, er det ikke mye en skal klage over, syns jeg.
pre-stekt. 
Efter steking.
I går lagde jeg små, spiselig horn av bladdeig som man får kjøpt her i tyskland. Jeg spiste dem opp før jeg fikk fotografert dem, men de ble så mislykkede i formen at jeg nesten ble flau. spiselige var de dog.
Har endelig fått tatt et bilde av huskatt nr. 2. May I present to you, senor Figaro.
Merker at jeg trenger en liten lur før jeg drar til Euskirchen en tur. I morgen kveld kommer pappa, jeg gleder meg!
Nei, Heike har ikke gjennomskuet galskapen min og lagt meg inn på psykisk avdeling. Det er bare min far som krever en ny oppdatering, så jeg får vel blogge litt.
Altså, på søndag var det et megastort maratonløp som tok sted i Köln. Det var ca. 42.000 mennesker som løp, og antageligvis 10.000 til som så på. Gary og John (to av gjestene våre fra England) var med. Men det var ikke bare ett stort maratonløp. De hadde også arrangert et halvmaratonløp som mange skoleelever var med på å løpe, og maraton for inlineskates og handbike. Vi sa ha det og lykke til til løperne våre, sang viva Colonia og så på startskuddet. Her er en link til sangen: http://www.youtube.com/watch?v=cbCwVWB1KFg (Ja, den er grusomt harry. Og nei, jeg forstår heller ikke alt av hva de synger.) Etter det gikk vi over broen og bort til domen, hvor vi kjøpte oss noe å spise. Derfra tok vi u-banen bort til Friesenplatz, hvor vi så både Gary og John løpe forbi, som var gøy. I begynnelsen regnet det skikkelig, men sola dukket opp etter hvert. Vi fant oss en kafé hvor vi drakk kaffe og nøt solskinnet. Egentlig ville vi få med oss at de løp over målstreken også, men vi var litt trege. Etter løpet tok det sin tid å finne igjen løperne våre. Til kvelds bestilte vi pizza. Britene dro hjemover tidlig ettermiddag på mandag.
I dag ble jeg med Neele til barnehagen som hun pleide å gå i (som ligger tvers overfor skolen hennes, så langt å gå var i det ikke akkurat). Jeg fikk så vidt satt meg ned på en bitteliten benk, før jeg var omringet av fem unger som lurte på hva det var jeg het, hva moren min het, hva det var jeg hadde i leppa, hva det var jeg hadde i håret, og hva for noe som var i skolesekken til Neele. Flere av dem løp frem og tilbake, mistet interessen, kom tilbake og stilte nye spørsmål. Noen viste meg snegler de hadde ”reddet” fra hekken. En liten pike ble sittende ved siden av meg og fortalte hva alle i familien hennes het. De var veldig søte og litt møkkete. Gothere er visstnok like spennende og rare for barn som for voksne. Eneste forskjellen er at unger ikke forhåndsdømmer.
Ellers har pc-en min av merkelige, uante grunner blitt skikkelig skikkelig treg, og lett hakkende (musikken hakker når jeg åpner opp nye vinduer i nettleseren, når jeg åpner en mappe osv). Dette syns jeg er skikkelig skikkelig irriterende. Jeg har tatt en virusscan og en lett opprydding, uten at det har blitt stort bedre. Et virus er det neppe, ellers ville Norton ha sagt i fra. Heldigvis. Kanskje pappa kan finne ut av det når han kommer. Kanskje det blir bedre av seg selv? (yeah right.) Kanskje pc-en min endelig har funnet ut av at den er gammel, og oppfører seg deretter. Det aller siste jeg trenger er at den bukker under. Får se hva som skjer. Det begynte etter at jeg prøvde å rippe noen cd-er jeg fant her i huset. Men det kan umulig være det som er problemet. Akk ja. Det skal aldri være lett å leve i det 21 århundre.
Dessuten trenger jeg nye bukser.. Helt seriøst. Men alle buksene jeg prøver er for trange i lårene, for store i midjen, og vil allerhelst gjøre rumpa mi til sirkusattraksjon hver gang jeg setter meg. Bra at pappa kommer på besøk om ca en uke, for jeg trenger klærne mine for pokker!
På lørdag skal Neele feire 9-årsdagen sin. Jeg stikker av til Köln, tror jeg. De skal ha skattejakt i skogen eller noe, men jeg føler ikke akkurat trangen til å løpe rundt ute med en gjeng gale niåringer, som har fått i seg en overdose sukker.
Så, kjære pappa, dette får holde for denne gangen :p
I dag hadde Heike fri, og vi hadde egentlig tenkt til å dra til svømmehallen som ligger i Brühl. Hver gang jeg hører navnet inni hodet mitt, har jeg lyst til å si Brüll (brøle). Heike fant ut av at hun heller ville være hjemme og gjøre istand til britene kom, mens Neele ville allerhelst dra med både meg og moren sin. Jeg endte opp med å dra alene. Det var ikke meg i mot. Og jeg tror jeg har funnet et nytt favorittsted! Karlsbad, som svømmehallen heter, har ikke bare et stort vanlig svømmebasseng, men også et litt mindre, en fantastisk vannsklie, sauna, boblebad ute og inne, strømningsbasseng og fribad ute (kun åpent om sommeren)! Hvis du vil ta sauna eller solarium må du betale ekstra, men det er ikke akkurat noe som intresserer meg. Vannsklia var så utrolig at jeg tok den 6 ganger. Den er helt sort inni med blinkende lys, og går skikkelig raskt mot slutten. Jeg kunne ikke slutte å smile. Såklart måtte jeg prøve alle de andre bassengene også, men vannsklia var aller best. Nå håper jeg at jeg klarer å finne minst en fast dag som jeg kan svømme på. På veien tilbake inn mot sentrum for å finne bussen, gikk jeg innom en baker fordi jeg var sulten. Flink som jeg er, endte jeg opp med å kjøpe meg et stykke ostekake. Tysk ostekake er helt annerledes enn norsk, og mye mye mye bedre (syns jeg).
Siden jeg var i Brühl, tenkte jeg at jeg kunne like gjerne se meg litt om. Det fine med byen er ikke bare svømmehallen, men også det at de har et palass stående midt i sentrum av byen. Og da mener jeg et ekte, vakkert rokokopalass med en enorm park rundt seg som jeg gleder meg vilt til å utforske! Det heter så mye som Schloss Augustusburg og ser slik ut: http://www.klaes-w.de/fotos/mittelrhein/mittelrhein_update/bruehl_schloss_augustusburg_8437sqx.jpg
Hvis jeg ikke drar dit i morgen, blir det antageligvis neste helg. Må se ann været litt. I går regnet det skikkelig, og i dag blåste det og var overskyet. Får håpe det ikke blir for ille nå i helgen, på grunn av marathonløpet. Nå hører jeg også at britene er her. Jeg må vel kanskje ned og hilse på.
Dagene går her i Tyskland. På fredag var jeg en tur på en irsk bar med karaoke (nei, jeg sang ikke) og på søndag var jeg i dyrehagen og tok masse bilder. Jeg har også vært med på å høste sukkerroer fra hagen (et lite prosjekt for avisen Heike og to venninner hadde). I dag gjør jeg endelig noe jeg har tenkt på siden jeg kom; nemlig å blogge bilder av Klein-Vernich og omegn. Slik ser min hverdag ut.
La oss begynne med gaten jeg bor i. Slik ser huset ut. vinduet øverst til høyre tilhører rommet mitt. 
Dette er Müdderheimersstrasse. I enden av veien ser man huset vårt. 
Dette er samboeren min, Ernie. Han pleide å sove oppe på kofferten min til jeg ikke tillot det mer. Da fant han ut av at PCen min helt sikkert var en behagelig gjenstand å legge seg inntil. Noen ganger sover han også i fotenden av sengen min. Det fantes en gang en Bernt også, men han er dessverre død. Figaro, katt nr. 2 i husstanden er litt mer sjenert, derfor har jeg ikke fått tatt et bilde av ham ennå. 
Dette er forresten vesla som jeg passer på. Jeg sminket henne da hun ville være hippie og danse for meg til sangene fra HAIR. Kostymet hennes var egentlig mer utspekulert, men etter 3 forestillinger blir de fleste litt varme. 
På vei til bussen eller til Neeles skole går jeg ofte forbi dette huset, som visstnok er det eldste i Weilerswist. Det har til og med fått inngravert en bønn om beskyttelse fra Gud over døra. 
Videre går turen langs åkrer og noen særdeles swiste kuer :p 
Forbi kuene fører veien over en liten bro, og 2 minutter unna ligger skolen til Neele. 2 minutter til, og man er ved busstoppet. Alt i alt tar det ca 10 minutter å gå til skolen. 15-20 minutter hvis du sleper på 3 urolige 8-åringer. 
Til slutt vil jeg vise dere det fantastiske e-bayhuset i Weilerswist …
…og den tyske Erna Solberg.
Jeg syns nå i hvertfall at de ligner http://www.snl.no/system/images/s/solbergerna.jpg
Nå venter jeg bare på at Jochen, som bor her i et par dager, skal begynne å lage mat. Jeg er sulten! I morgen får Heike besøk av noen briter. Meningen er at de skal delta i Marathon-løpet i Köln som holdes nå til søndag.
Nå hørte jeg Jochen gå ut av rommet sitt, så da blir det forhåpentligvis snart middag!
Noen av dere har forsåvidt sett det, men for de uanende.. her bor jeg altså:
Haha, bare en liten spøk :p men det skjønte dere vel..
hallo, her er hun igjen; den maniske bloggeren. Altså, søndag hadde jeg egentlig tenkt til å vaske klær, ryddet rommet mitt og gå en tur. Men så kom Heike med et forslag om å dra til Eifel og se på et kunstprosjekt som en kunstner ved navn Georg Greven, hadde laget.
Eifel ligger så fint oben in den Bergen (i fjellene), så vi fikk en nydelig utsikt på veien. Veiene rundt Eifel er også kjent for å være populære blant motorsyklister. Det var faktisk en del som kjørte frem og tilbake der. Gjerne ville de kjøre litt raskere enn de påbudte 70. Det var ikke så veldig kult, fordi ofte kjørte de forbi oss i svinger. Da vi kom frem, viste det seg at kunstneren hadde laget mange greier av tre på et stort stykke eiendom. Det vi egentlig kom for å se på var premieren av det nyeste prosjektet hans, nemlig et amfiteater i tre som han hadde kalt Teatro Paolo. Jeg forklarer nok bedre med bilder:
utsikt.
geitetårn. Alle geitene og selve tårnet har kunstneren laget. Han hadde også levende geiter der. 
et hønsehus hadde han også laget. her ser man i tillegg litt av amfiteateret.
kunst som stod rundtomkring i hagen. 
Flat hest i herdet papp. Han lager det meste av kunsten sin av enten papp som han maler, eller tre.
det stod flere skulpturer der, men de var egentlig ikke så fantastisk fine. På vei ned til amfiteateret stod dette skiltet: 
Det står: ”Å selv forme fremtiden, være selvansvarlig og fornye/omforme seg i denne prosessen – Det er det utvidete kunstbegrepet.” sånn ca, i hvertfall.
Amfiteateret holder ca 140 mennesker (stod det i avisen). Alt er laget av tre, og det tok et halv år å bygge. 
Utsikten fra sitteplassene var ganske utrolig. 
programmet begynnte kl. 14 og holdt på til 16:30. da var det en halvtimes pause, før det skulle fortsette. vi holdt ut til kl. ble 18. Programmet var en blanding av musikk, skuespill og resitering. Selv med ulike tyske dialekter fikk jeg med meg det meste, og mange av inspillene var utrolig morsomme. Hele arrangementet var gratis, og man fikk også gratis kake og kaffe. I pausen ble vi vist rundt av en mann som Heike kjente, som også visste ganske mye om kunstneren og prosjektene hans.
i dette huset hadde han mange selvlagde figurer, alle i menneskestørrelse. de var utrolig stygge, men ideen var ganske morsom. han hadde laget ulike kjente personer i tillegg til vanlige mennesker. det var en fet pølsegriller der som moret meg veldig. 
det jeg likte best var en ark (altså en båt) han hadde laget av slyngplanter. inni hadde han plantet kun lokale planter, og til og med laget en liten platform forrest i båten som man kunne klatre opp på. 
gjennom inngangen bak i båten kan man se kahytten som stod nesten i sentrum av båten.
ellers hadde kunsteren laget en hytte som han visst bygget et nytt stykke på hvert år. det spesielle med hytten var at i vinduene hadde han strammet opp geiteskinn. når du slo på dem, lød det som trommer. han hadde også laget en slags aztekerinspirert pyramide med fire sider som man kunne klatre opp på. her er utsikten fra toppen:
i pausen ble det også plukket plommer fra plommetrærne. barnebarna til kunstneren solgte store poser til gjestene for 1 euro. de var veldig gode. 
til slutt et bilde av huset hvor man fikk kaffe og kaker. nederst kan man se kunstneren i stråhatt, blå skjorte og hvit bukse mens han prater med noen. 
tror det ville vært noe som hvertfall mamma ville satt stor pris på å få oppleve. jeg var i hvertfall veldig begeistret for hele opplegget. ellers har vi vært veldig heldige med været de siste dagene. om morgenen virker det overskyet, men solen dukker frem i løpet av morgentimene, og skinner hele dagen. det kan være skikkelig varmt å være ute. på Eifel klarte jeg å få klokkeskillet, selv om jeg smørte meg inn med solfaktor 30. nå tenker jeg å gå meg en tur før dagen er omme.
