are you seeing double?

Det var noe jeg glemte å skrive om – noe som var helt utrolig fantastisk! På mandagen da pappa dro hjem, hadde jeg billett til en konsert med Amanda Palmer og Jason Webley. Det er neppe mange som vet hvem de er, men jeg syns de er utrolig flinke musikere. Jeg kjenner Amanda P. fra bandet hennes, The Dresden Dolls. Hun har vært solo en stund nå, og gitt ut egen cd. Nå tourer hun sammen med Jason W. De har en gimmick hvor de gir seg ut for å være sjenerte, siamesiske tvillinger som spiller sanger om livet deres. Her er en liten smak av Evelyn-søstrene:   http://www.youtube.com/watch?v=pAsQhNgQc-w De spilte både morsomme og triste sanger, og svarte på spørsmål fra publikum.

De har også med seg en mann som heter Sxip Shirey. Han var så å si oppvarmingsbandet, selv om han også var med på store deler resten av konserten. Han bruker diverse barneleker og ting som lager lyder. Musikken hans vil jeg beskrive som magisk bråk, som må høres for å forstås. Denne videoen viser best hvordan han jobber:  http://www.youtube.com/watch?v=ScaeFTbo1u0&feature=related Dette er sangen han åpnet kvelden med, etter at han hadde forklart litt av hva det er han gjør: http://www.youtube.com/watch?v=wmzKNmAfeOI (han var alene på scenen i Köln.)

Etter Sxip og tvillingene, opptrådte Jason – en meget hyper mann med trekkspill. Han delte publikum i to og fikk oss til å late som om vi var tromboner og fioliner. Så skulle den ene delen overgå den andre og vinne kampen om hvem som kunne “spille” høyest. Til slutt kom Amanda på scenen. På cdene har hun en flott stemme og er veldig flink til å synge. Live derimot er hun helt utrolig! Jeg fikk høre ordentlig hvor høyt hun klarer å synge, og hva hun kan gjøre med stemmen sin. Jeg klarer ikke å finne et bedre ord enn fantastisk, selv om jeg kanskje bruker det litt mye. Hun fortalte publikum en historie om den første dagen hun var i Köln, fra det året hun bodde her. Hun snakket veldig bra tysk, og sang til og med litt på tysk.

Dette var det klareste bildet jeg fikk tatt. Jeg trenger et ordentlig konsertkamera.

Hele kvelden var en eneste lang suksess. Jeg var litt redd for at jeg måtte gå tidligere og ikke få med meg hele konserten, men showet sluttet halv tolv, så jeg hadde god tid til å komme meg tilbake til stasjonen og ta siste toget hjem.

Det beste og tilfeldigste ved kvelden må ha vært da jeg fikk øye på Neil Gaiman! (For de som ikke vet det, er Neil Gaiman en herlig forfatter, og jeg elsker alt han skriver.) Plutselig kom han tuslende ut fra backstage’n i det lyset ble dempet. Det eneste jeg klarte å gjøre var å glo med munnen åpen til han hadde gått forbi. Jeg vet at han og Amanda er forlovet, men at han var med til Köln visste jeg overhodet ikke. Han gikk sikkert ut til baren for å få med seg opptredenen. Jeg så ham gå frem og tilbake flere ganger mellom pausene, før lyset gikk på igjen. Jeg ante egentlig ikke hvor godt jeg likte ham før jeg så ham den kvelden. Tror jeg fikk et lite, overrasket sjokk, for jeg kjente tårene komme frem i øyekroken, og måtte tvinge meg selv til å ikke begynne å gråte. Det eneste jeg ikke fikk med meg var signeringen etter konserten, for jeg måtte gå til stasjonen. Men det gjorde meg egentlig ikke noe, for kvelden var superb.